4. søndag i advent: Mysteriet skjult fra evighet av...


2 Sam 7,5.8b-11.16  - Rom 16,25-27 - Luk 1,26-38

Alle som noensinne har funnet den perfekte julegaven vet litt hvordan det føles. Kanskje var det allerede i sommer, i sommerferien, eller til og med rett etter jul i fjor at vi kom over den i en butikk eller fant på noe vi kunne lage selv: ”Den er helt perfekt, akkurat det hun vil elske!” ”Det er bare helt ham!” Så vi kjøpte gaven, eller skaffet oss det vi trengte for å lage den. Kjærlighet, begeistring, tid, energi og mye omhu ble lagt inn i produksjonen, presentasjonen, innpakningen... 
Og så: dagdrømmer om hvordan det blir... Ansiktsuttrykket til mottageren når han eller hun åpner gaven – hva vil han si, hvordan vil hun reagere....? Boblende glede med tanke på gleden gaven vil vekke i vår venn. Utålmodighet – må jeg virkelig vente helt til jul med å gi den?! 
Det er en egen hemmelighetsfull glede ved å gi noe vi føler oss sikre på at den andre vil sette pris på, noe vi har brukt tid på å forberede, noe det ligger mye omtanke i. Det er som å gi en del av seg selv til den andre. Det eneste som kan skape skår i gleden, ja, få det hele til å rase sammen, er hvis gaven ikke blir mottatt. Hvis vi er frie givere, består likevel gleden over å gi. Men den felles gleden og begeistringen, kronen på verket, forsvinner.


Denne forventningsfulle gleden over å gi, er Guds egen adventsglede. Er vi klare til å ta imot?
 

Foto: Sr. Elisabeth OP
- Sr. Ingeborg-Marie OP