Møtet


I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden.
Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa:

«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet.
For mine øyne har sett din frelse,som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,
et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.»



Det var en kvinne der som var profet, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var langt oppe i årene. Som ung hadde hun vært gift i sju år og hadde siden levd som enke til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri tempelet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag. I samme stund kom også hun fram og lovpriste Gud, og hun fortalte om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem.

(Luk. 2,25-32.36-38)


Hver den som frykter Herren,
lærer av ham den vei han skal velge.

Selv skal han leve i lykke,
og hans ætt skal arve landet.

Herren taler fortrolig med dem som frykter ham,
han gjør dem kjent med sin pakt.

Mine øyne er alltid vendt mot Herren,
for han drar mine føtter ut av garnet.

(Salme 25,12-15)