Praedicatores misericordiae (X): Pater Lataste

Jean-Joseph (Alcide) Lataste (biografi på katolsk.no, les også våre nettsider) ble født 5. september 1832 i Cadillac, Bordeaux i Frankrike. Han trådte inn hos Dominikanerne og avla de første løftene 10. mai 1859. Et vendepunkt i hans liv kom da han 15. september 1864 ble sendt til det store kvinnefengselet i Cadillac, for å preke retrett for fangene.

”Jeg dro dit med hjertet fullt av angst” skriver han. ”Der møtte jeg dem, 400 stykker, med grove klær med tørklær på hodet som ga dem et frastøtende utseende. Jeg sto der, mot min vilje, midt iblant disse mennesker som var utstøtt av samfunnet.
Foredragene begynner kl. 4.30 om morgenen, dvs. at disse kvinnene må ta av nattesøvnen for å få høre Guds ord. Om morgenen har vi bønn, undervisning og messe, deretter de vanlige gjøremål som ellers. Om kvelden og om natten: Undervisning, bønn og sakramentsvelsignelse. Retretten er frivillig.”

Dette første møtet med fengselet ble for ham selv begynnelsen på en dyp omvendelse. Dypt erkjenner han at det er ”den samme hånd som bevarer den ene fra synd, som også løfter den andre opp fra synden.” Her fikk han også sporen til grunnleggelsen av til dominikanerinnene av Bethanien, hvor kvinner ”med fortid”, kalt de rehabiliterte, fikk muligheten til å tre inn som nonner.

P. Lataste er kjent både i og utenfor Dominikanerordenen som "Fangenes apostel" eller "Barmhjertighetens apostel". Hans minnedag i Ordenen er 5. september.


Vi gjengir utdrag fra en preken av P. Lataste september 1864 i kvinnefengselet i Cadillac


”Jeg strekker ut mine hender mot dere og kaller dere mine gode, fattige og kjære søstre! Og det er ikke en floskel, jeg er beredt til å gjøre mye mer for dere! Dere må bare selv ville det, nemlig møte meg i skriftestolen, og der skal jeg ikke bare være deres bror, men imøtekomme dere som dere er, med mildhet og godhet. Dere skal kalle meg ”far” og jeg skal kalle dere ”mine barn”.

”Der finnes andre kvinner som også var fri, ofte rike og unge, omgitt av kjærlighet og denne verdens goder. De har frivillig gitt avkall på alt dette, på alle denne verdens gleder og forhåpninger. De har løsrevet seg fra sine familier og har frivillig valgt det dere også har: nemlig murer, stengte dører, arbeid, stillhet, lydighet, fattigdom; de har gitt avkall på livsgleder, alt det søteste og tillatte, nemlig ordenssøstrene (nonnene). Karmelittene, trappistinnene, kapusinerinnene, dominikanerinnene; hvem har kunnet tiltrekke disse kvinnene til et slikt liv? Enten er de gale mennesker, eller så har de gjort dette i håp om å finne noe meget bedre enn alt det de hadde forlatt.

Hvis dere i en skriftestol fikk se inn i deres sjeler, ville dere der møte en fred, en glede, en lykke, som de såkalt glade i denne verden ville misunne dem. Og hva gjør dem så lykkelige tross all selvfornektelse? Bare én ting: Guds kjærlighet!

Å elske Gud og å være elsket av Ham, dét er deres lykke. Selv når de lider, blir det til en gledens kilde for dem, for de lider for Gud. Og i påvente av himmelen, hvor vi ikke mer skal lide, finner vi den største og dypeste glede i å kunne lide for dem man elsker. Denne glede står også åpen for dere: ja, disse murer, dette arbeid, denne stillheten, denne fattigdom og underdanighet, denne adskillelse fra deres kjære, dette avkall på så mange gleder, alt dette som koster og som dere er påtvunget, alt dette kan dere velge å bære i tjeneste for Gud. Således kan dere vinne himmelen når dere forsoner dere med Kristus og nå bærer alt i hengivelse til Gud som soning for deres feiltrinn. Som bevis på deres ønsker kan dere heretter bestrebe dere på å elske Ham og forbli Ham trofaste.”

Se på Maria Magdalena, ” hun som for å vise Herren sin kjærlighet, nå bruker det samme middel som hun før brukte for å synde: Hennes velduftende olje, kyssene, håret.. nå bruker hun alt i Herrens tjeneste og Han renser henne gjennom hellig berøring. Ja, om dere vil, så kan dere med deres tidligere feilgrep la dere elske av Gud, akkurat som alle de som ikke har begått så store synder. Vet dere hvordan? Ved at dere elsker Ham enda mer. Vær dere bevisst at uskyld, renhet, ydmykhet, alle disse kostelige dyder som er så dyrebare for hjertet, og som det er en ulykke å miste – alt dette er for intet å regne i forhold til hva Gud over alle ting setter pris på: det er at vi elsker Ham! Det er en stor ulykke at dere har falt i så store synder, men Gud er mektig nok til å viske ut alt når dere elsker ham av hele deres hjerte.

Magdalena har, tross sine synder, dog elsket mer enn Martha, hun den ungdommelige og alltid kyske. Og i himmelen får hun sikkert en høyere plass enn det store antall kvinner og unge piker som har vært i jomfruelighet og alltid har oppfylt sine plikter med nøysomhet og er stolte av det.

Det skulle ikke forundre meg, om våre øyne skal se Magdalena sitte ved siden av den alltid rene Jomfru Maria. Vi kommer nok til å få en stor overraskelse!”


(Oversatt av Sr. Hildegard Koch OP – Lunden Kloster)